Anti-TPO

Da har jeg begynt å følge rådet fra legen om å ta jern

2012-01-19T07:33:00.001+01:00

Sitat fra brevet legen sendte meg:

Jernlager et er i nedre normalområde så hvis du spiser lite rødt kjøtt tror jeg du ville følt mer energi hvis du tok jerntilskudd en periode fremover. F.eks ferromax 1 tabl daglig i 2 mnd.

Nå spiser jeg vel normalt med rødt kjøtt. Og rent fysisk har jeg vel mer energi enn de fleste på min alder. Men jeg er jo utvilsomt likevel slapp. Og den tåken i hodet er der fortsatt. Altså kjøpte jeg i går en pakke Ferromax:

100,- kroner
100 tabletter
65 mg Fe²⁺ per tablett

Hva som menes med 2+, vet jeg ikke. Men står for jern. Så nå tar jeg to to tabletter daglig, en om morgenen og en senere på dagen. Så langt har jeg bare rukket å ta to stykker.
PS: Litt merkelig i går da jeg var innom et kjøpesenter for å kjøpe dette. Det var snakk om et slitsomt kjøpesenter, med bakgrunnsmusikk. Og mens jeg studerte hylla med slike varer, måtte jeg høre to damer som pratet så inderlig høyt på et for meg totalt ukjent språk. Og da jeg skulle spørre en av de ansatte om noe, fikk jeg inntrykk av at hun overhodet ikke forstod norsk.

Og det var da jeg oppdaget at for å kjøpe pakka, måtte jeg trekke en kølapp.
Og da jeg skulle gjøre det, oppdaget jeg at det normale var visst å ta en kølapp før man gjør noe annet i det apoteket.
Og jeg så at det var flere som hadde trukket en slik lapp rett før meg.

Jeg merket jeg ble sliten. Og jeg gikk derfra uten å kjøpe noe. I stedet tok jeg en omvei innom et annet kjøpesenter med et annet apotek. Og der var det ingen bakgrunnsmusikk, ingen kø og en ansatt som det var mulig å snakke norsk med.

Så i stedet for å vente fem minutter i støyende omgivelser, var det tydeligvis greit for meg å ta en omvei på kanskje opptil én kilometer

Ny lege, ny legetime, nye blodprøveresultater

2012-01-18T07:33:00.003+01:00

Første legetime hos den nye fastlegen min. Hun var trivelig og grei. Men likevel er det med blandete følelser jeg nå studerer resultatet av blodprøvene jeg fikk tilsendt.

Hun tok seg god tid. Og jeg fikk fortalt det meste. Blodtrykket ble målt, og alt var i orden der.

Jeg fortalte også om min anti-TPO, og det virket som om hun hadde litt peiling. Men jeg skjønte raskt at jeg kunne ikke forvente noen behandling bare grunnet høye verdier av slikt.

Så ble det tappet blod og jeg dro hjem. Åtte dager senere kom resultatene i posten. Og bare det var jo positivt. (Den første legen jeg hadde i fjor, gadd aldri sende meg slikt selv om jeg mener vi var blitt enige om det.) Og her er det relevante jeg fikk i brevet, uten noen som helst korreksjon fra min side:
-

Du har har fine blodprøver. Rikelig med vit D men innen normalområdet. kolesterol på 5,6. Ikke utslag på test på cøliaki. Normalt stoffskifte og normalprostatatest . Jernlager et er i nedre normalområde så hvis du spiser lite rødt kjøtt tror jeg du ville følt mer energi hvis du tok jerntilskudd en periode fremover. F.eks ferromax 1 tabl daglig i 2 mnd.
09.01.12: | - Vitamin 121 | Diagnostikk cøl UTFØRT I fS:Vitamin D 121 | S-ALAT 25 | S-Anti-tTG IgA <1 | S-ASAT 22 | S-Ferritin 38 I S-Folat 31,6 | S-FT3 (Fritt T3 4,7 I S-FT4 (Fritt T4 16,4 | S-Glukose 5,3 I S-IgA 1,6 | S-Kalium 4,2 | S-Kalsium 2,38 I S-Kolesterol 5,6 | S-PSA 1.0 | S-TSH 3,4 | S-Vitamin B12 401

-
For å oppsummere det positive:

Hovedgrunnen til besøket, var for å teste om jeg kan ha prostatakreft. (Jeg er nok i faresonen sånn rent genetisk.) Alt OK der. Bra!
Jeg bad cøliaki-test fordi noen av symptomene kanskje kunne stemme overens. Alt OK også der.
Det ser ut som det hjelper det å ta vitamin D₃. Hurra!
Visstnok intet galt funnet utenom kanskje litt lite jern.

Men noe negativt finner jeg alltid:

Jeg bad om å vite resultatet for vitamin D₃. Hva som menes med med Vitamin 121 jegikke.
Intet om referanseområder.
Og absolutt intet om anti-TPO.

Hvorfor fikk jeg ikke vite noe om det jeg denne anti-TPO-en?

Kanskje det står nevnt, men med en annen betegnelse?
Kanskje det ble glemt et eller annet sted i prosessen?
Misforståelse mellom henne og meg?

Eller kan det være at hun bevisst har utelatt resultatet? Noe om at det ikke er noen vist i å nevne dette for meg siden jeg uansett ikke vil få noen behandling
PS: For å konvertere teksten i bildet til ren tekst, brukte jeg Online OCR Service. Noen feil ble det på den måten. Men jeg tror jeg fikk rettet dem manuelt senere.

Slitsomt med musikk hos legen

2012-01-18T07:33:00.001+01:00

Forrige uke hadde jeg det første legetimen hos den nye fastlegen min.
Dette var også første gang jeg var på dette legekontoret. For å være sikker på å ikke komme for sent, kom jeg ekstra tidlig. Og dermed ble jeg nødt for å høre på svært irriterende musikk i venterommet.

Da jeg satt der alene, spurte jeg dama i resepsjonen om det var mulig å slå av dette. Men, nei, dette var noe legene hadde bestemt skulle være på.

Hvorfor? Kanskje fordi musikken skal overdøve hva som blir sagt i resepsjonen. I så tilfelle er det totalt bortkastet. Like etterpå kom ei dame inn og ville ha sykemelding. Og selv om jeg satt i den motsatt ende av det tilstøtende rommet, kunne jeg høre absolutt alt som den dama sa. Og nei, jeg tror ikke det hjelper å skru opp musikken. Da vil folk bare begynne å snakke høyere.

Svimmel

2011-11-01T09:02:00.001+01:00

Det virker som om jeg blir dårligere hver eneste høst. En slags forkjølelse om gjør meg enda mer slapp en ellers. Susingen i hodet er også verre.

Enda en ny ting har dukket opp nå:

Svimmelhet!

Første gang jeg mener jeg merket noe sånt, var for august for år siden.

Jeg var på hyttetur sammen med noen andre. Satte meg ned for å jobbe litt med PC'n. Og så ble jeg plustelig svimmel. Det varte bare et par sekunder. Og jeg tror ikke jeg var i nærheten av å besvime. Men ekkelt var det.

Og det var, så vidt jeg husker, den eneste gangen jeg opplevde dette før for ca. fire dager siden. Og dette har gjentatt seg flere ganger nå.

Det er stort kun når jeg setter med ned, at jeg merker dette.
Attpåtil er jeg svimmel et par sekunder etter at jeg våkner om morgenen.
Hvis jeg går, eller prøver å løpe, merker jeg ingenting.

Og nå merker jeg at hodet er enda mer tåkene enn ellers, på grensen til å være svimmel nesten hele tiden. Men, takk pris, så langt har jeg ikke besvimt. Kanskje jeg bør gå rundt med sykkelhjelm, sånn for sikkerhets skyld?
PS1: Kontakte lege? Nei, takk! Da kan jeg risikere at legen melder fra til myndighetene slik at jeg mister sertifikatet.
PS2: Men bør jeg kjøre bil hvis jeg er svimmel? Nei, selvsagt ikke! Og så lenge jeg har denne svimmelheten, lar jeg bilen stå. Men jeg tar bare ikke sjansen på å bli fratatt sertifikatet for så-og-så lang tid bare fordi jeg er så dum å nevne svimmelheten for legen min.

Ja, jeg har utvilsomt gått ned i vekt

2011-08-02T20:42:00.002+02:00

På tampen av 2008 stuet jeg bort ca. ett dusin bukser som var for trange. Jeg lovte meg selv at hvis de ikke passet ved utgangen av 2009, skulle jeg gi dem til Fretex.

Men jeg var vel aldri helt i form i 2009. Jeg fikk i hvert fall aldri satt i gang med skikkelig mosjonering. Og på slutten av året fikk jeg også den ekstreme slappheten. Det løftet jeg gav meg selv, ble mer eller mindre glemt. Man kan vel si jeg valgte å glemme

Stort bedre ble det heller ikke i 2010. Jeg hadde fått en slags diagnose, men ingen behandling.

På vårparten reduserte jeg forbruket av karbohydrater. Jeg gikk litt ned i vekt, men jeg var fortsatt overvektig iht. BMI.

Begynnelsen av 2011 var en skuffelse. Jeg fikk absolutt ingen behandling av de legene jeg var hos. Men i slutten av mars fikk jeg et tips om at jeg kanskje burde ta mer vitamin D₃. Rådet ble fulgt med at jeg tok 100 µg hver morgen.

Jeg mente at formen ble bedre. I det minste orket jeg mer enn før. Vekten begynte også å minke. Det var ikke mye, men litt.

Den siste tiden har jeg også å trimme mer enn tidligere, rett og slett fordi jeg orket det. Og vekten fortsatte å minke. Når jeg veide meg om morgenen, etter morgentoalettet, var jeg ikke lenger overvektig. Men jeg er fortsatt på grensen. Akkurat nå, om kvelden, er jeg per definisjon overvektig.

Uansett har vekten falt så mye at jeg i dag ble nysgjerrig på de buksene jeg pakket ned for 960 dager siden. Og, hurra, alle passet! Det var én som kanskje var på grensen. (Se bildet!) Ellers var de fleste nesten litt for store.

Altså fortsetter jeg min egenbehandling. Og, ja, jeg er fortsatt meget takknemlig for det rådet n'Finn gav meg!

Slapp, slapp, slapp

2011-05-29T12:04:00.006+02:00

Med VGs artikkel om stoffskifteproblemer og andre helseartikler , tenkte jeg det kunne være en idé å dele mine erfaringer. Ikke så alvorlig som andres historier. Men noe kan det være å lære for andre?

Våren 2008 hadde jeg sagt opp en jobb. Det var mange grunner til det. En av dem var at jeg både mentalt og fysisk følte at det var like før jeg møtte veggen. I tilfelle det var noe fysisk galt med meg, bestilte jeg en time hos fastlegen.

Denne fastlegen var visstnok en meget god lege. Men det var ikke henne jeg kom til. I stedet fikk jeg en time hos lege A. Jeg fortalte om mine problemer og mistanker. Blodprøver ble tatt og jeg hørte intet mer.

Ett og et halv år senere, høsten 2009, hadde jeg fortsatt ikke returnert til arbeidslivet. Jeg hadde rett og slett ikke ork til det. Men da jeg ble ekstremt slapp etter det som kan ha vært en slags influensa, bestilte jeg en ny legetime. I stedet for fastlegen, fikk jeg denne gang time hos lege B. Nye blodprøver, og denne gang fikk jeg vite at det var noe med stoffskiftet. En ny kontrollmåling i januar 2010 etterpå viste at jeg hadde, sitat:

Lett forhøyet verdi av anti-TPO.

Jeg fikk beskjed om at dette foreløpig ikke skulle behandles. Men jeg ble bedt om å komme tilbake et år senere. Jeg måtte selv bestille time.

Året gikk med fortsatt lediggang. Jeg bestilte nye time, og i stedet for fastlegen fikk jeg en time hos enda en ny lege, C. Jeg fortalte henne om hvorfor jeg ville ha time, og nye blodprøver ble tatt.

Ukene gikk, og jeg hørte intet.

Jeg purret, og hun ringte tilbake og sa at hun hadde ikke tatt kontakt fordi det var ikke noe galt. Jeg stusset over det, og hun fortalte meg at det eneste var noe med anti-TPO.

- Vet du hva det er for noe? spurte hun.

Dama hadde rett og slett ikke fått med seg hva jeg hadde sagt! Og noen behandling kunne hun ikke tilby. Men jeg fikk litt trøst:

- Slikt er ikke så farlig!

Jeg sørget for å bytte fastlege. Ny time hos lege D, en mann denne gang. En norsk mann! Kanskje en det gikk an å kommunisere med?

I forbindelse med dette, fikk jeg endelig sett på prøveresultatene fra tidligere. Allerede våren 2008 hadde jeg forhøyet verdi av anti-TPO. Men det hadde ikke lege A brydd seg om å fortelle meg, ei heller lege B og C.

Og prøven fra januar 2010? Verdien av anti-TPO var over 1300. Hvor mye? Vet ikke! De måler bare opp til den grensen. Ikke vet jeg hvordan lege B da kunne påstå at det var snakk om lettere forhøyet verdier

Denne legen D sørget for nye prøver som bare bekreftet tidligere resultater. Men så lenge det bare var anti-TPO'n som var høy, skulle det ikke behandles. At jeg gikk og drev dank, uten inntekter, var ikke hans problem.

Men, heldigvis, denne historien har en mulig positiv fortsettelse. Jeg fikk et tips til bloggen min om at jeg kanskje hadde for lite vitamin D₃. Jeg sjekket tidligere måleresultater. Om jeg ikke hadde for lave verdier, var det ikke langt unna.

Jeg var desperat nok til å prøve (nesten) hva som helst. Vitamin D₃ ble bestilt fra utlandet, og jeg begynte med selvmedisinering, 100 µg daglig. Jeg merket raskt at noe skjedde.

Det føltes som om jeg ble bedre.
Diverse symptomer forsvant.
Og jeg orket mer enn jeg hadde gjort på lenge.
Ser også ut som om vekten min er på vei nedover.

Alt dette kan være grunnet placebo. Jeg er vel ikke det eneste mennesket på jorden som ikke er i stand til å lure seg selv? Men jeg er optimist og har begynt å lese stillingsannonser igjen.
PS1: Skulle det være noen som trenger datahjelp, er det bare å ta kontakt: anti.tpo@gmail.com

Jeg kan programmere,
jeg kan fikse ødelagte PC-er
og jeg kan sette opp websider.

Nå er arbeidslysten tilbake. Og det passe med diverse små oppdrag. Det er det ikke lett å forklare potensielle arbeidsgivere hvorfor jeg har vært borte fra arbeidslivet i flere år. Det å skylde på slapphet, gir liksom ikke et spesielt godt inntrykk.
PS2: Og hva med lege D? Han var jo grei og tok seg god tid til å forklare. Men jeg fikk jo absolutt ingen konkret hjelp av ham. Altså byttet jeg i vinter fastlege nok en gang. Så langt har jeg ikke brydd meg med å kontakte den nye legen, E. Er litt usikker på om det er noen vits. Og hva skal jeg eventuelt fortelle henne? Det er som jeg er redd for enda en lege som bare gir blaffen.

Hovmod står for fall?

2011-05-20T09:09:00.001+02:00

Etter at jeg for tre uker siden blogget om hvor mye bedre jeg var blitt, ble jeg litt verre. Men det kan være noe helt annet.

Antageligvis er det bare snakk om en helt ordinær vårforkjølelse:

Vondt i halsen, stort sett bare om morgenen.
Litt susete i hodet.
Litt snørr og litt hosting.
Tendenser til røde øyne.

Men jeg føler mer ikke syk. Frisk nok til å både spille tennis og sykle en del. Dessuten makter jeg fortsett mye mer enn hva jeg klarte før jeg begynte med vitaminene.

Så mye rører jeg på meg at vekten nå er i ferd med å komme seg under 80 kg. Jeg er fortsatt overvektig i henhold til BMI. Men jeg har håp om å få normal kroppsvekt i løpet av sommeren

Dessuten virker det som om halvparten av dem jeg snakker med, har lignende symptomer.

Konklusjon: jeg fortsetter med vitaminene, men venter litt med å friskmelde meg selv!

Hva med å arrangere en blindtest av D3-vitaminer?

2011-04-28T21:15:00.001+02:00

Som nevnt i forrige melding, mener jeg at jeg er blitt i bedre form grunnet noe så enkelt som D₃-vitaminer. Sikker er jeg altså ikke. Og sikker vil jeg aldri bli. Men jeg skulle gjerne sett at det ble gjort en blindtest av dette.

Dette vil i det minste bevise eller sannsynliggjøre at vitamin D₃ hjelper de som har problemet på grunn av eller i sammenheng med for høye verdier av anti-TPO. Kort sagt:

En gruppe av folk som har forhøyet anti-TPO deles inn i to grupper.
-
Den ene halvdelen får tilskudd med D₃, den andre får bare narretabletter.
-
Etter én måneds tid, eller lengre, ser man om det virkelig er en forskjell i formen til de to gruppene.

Hvis man bare fikk tak i noen narrepiller som lignet på de ekte, tror jeg man kunne gjort dette forsøket ganske så enkelt og rimelig.

Man kunne sendt pillene til folk via posten. Totale portoutgifter vil være på maksimalt et par hundre kroner.
-
Utgifter til innkjøp av piller, både de ekte og narrepillene, ville kanskje vært et par tusenlapper.
-
Noe tid ville gått med på å organisere dette.

Totalt ville det også gått med et par måneder. Noen som føler seg kallet til å bli med?
PS: Noen som vet om det allerede har blitt gjort slike forsøk? Akkurat det burde jeg kanskje undersøkt først

Etter én måned med D3-vitaminer

2011-04-28T21:13:00.003+02:00

I dag er det én måned siden jeg mottok D₃-vitaminer. På tide med en liten rapport!

Jeg har daglig tatt 100 µg, dvs, 2 tabletter. (Dvs. det var vel to dager hvor jeg tok dobbelt dose?)

Det føles som om jeg er blitt bedre.

Nå skal jeg være ytterst forsiktig med å si at jeg faktisk ble i bedre form grunnet disse pillene. Men:

Jeg har maktet å gjøre mye mer enn tidligere.
-
Den klumpen i halsen merker jeg intet mer til.
-
Susingen i hodet har stor sett også forsvunnet.
-
For første gang på over et halvt år orket jeg en tur til hytta før Påske.
-
I selve Påsken hadde jeg gjester på den hytta. Alle dager var jeg den som først stod opp. Som oftest var det jeg som la meg senest. Plutselig var jeg den som hadde minst søvnbehov.
-
Jeg har kommet i gang med ting jeg har utsatt lenge.
-
Sosial har jeg også vært.

Men alt dette kan selvsagt være ren placebo. Jeg følte at endelig kom jeg i gang med noe, og dermed lurte jeg meg selv til å tro at jeg var i bedre form.

Det vil jo være naivt å tro at jeg er det eneste mennesket på jorden som ikke er i stand til å lure seg selv

Og selv om jeg skulle være i bedre form, vet jeg jo ikke sikkert at det er grunnet disse pillene.

Det kan være noen B-vitaminene jeg kjøpte ved en feiltagelse og som jeg dermed tok én av per dag. (Like greit å bruke dem opp?))
-
Det har blitt varmere i været.
-
Sola har kanskje også hjulpet til med å få meg i bedre form?
-
Eller kanskje det har helt andre forklaringer.

Men på tross av alle disse forbeholdene, tror jeg at disse pillene hjalp meg. Altså fortsetter jeg med disse. Men jeg lurer så smått på om jeg nå skal bestille også D₂?

Uansett en stor til takk til n-Finn for kommentaren hans som satte meg på sporet av dette!
PS1: Det jeg nå lurer på, er om jeg skal øde dosen. Vekten min er litt i overkant av 80 kg. Noen som har meninger om hvor store doser av D₃ jeg bør ha?
PS2: Jeg bør kanskje legge til at jeg de siste dagene har hatt vondt i halsen og i dag også vondt i hodet. Men det føles mer som en ordinær vårforkjølelse. Det at jeg tross alt makte å blogge dette er etter nitiden på kvelden, tyder på at det er ikke de gamle plagene som har kommet tilbake.

Og enda en ny fastlege

2011-04-27T16:52:00.002+02:00

Tidligere i måneden byttet jeg fastlege for andre gang i år. Og dermed har jeg brukt opp de to byttene jeg hadde mulighet for i 2011.

Hvorfor enda et bytte? Rett og slett fordi jeg innså at den forrige legen ikke var spesielt interessert i å hjelpe meg. Han var jo hyggelig, og han tok seg tid til å forklare.

Men jeg bare fattet bare ikke hvordan han bare kunne la meg fortsette videre uten å gjøre noe som helst.
-

Ofte hender det at folk ber meg om hjelp til å fikse datamaskinene dere. Jeg liker slikt. Som oftest klarer jeg å hjelpe dem. Og jeg mener at jeg aldri har sagt til folk at de-og-de problemene må de bare leve med.
Ikke dermed sagt at jeg alltid klarer å hjelpe dem. Det kan ha flere grunner.

Noen ting tar lenger tid enn det folk har tålmodighet til.

Noen ganger vil de ikke følge rådene mine.

Det hender at noen av problemene er så store at jeg må ha PC'n hjem til meg selv og jobbe med den i flere dager.
Og hvis ikke folk har tid eller ork til å vente, eventuelt at de ikke stoler på meg, er det lite jeg kan gjøre. Men jeg prøver alltid å gi dem en mulighet for å komme videre.
Men det eneste denne legen foreslo, var at jeg kunne komme tilbake et halvår senere for å sjekke TSH'n. Det fristet ikke. Jeg fikk inntrykk av at det var noe han bare sa for å gi inntrykk av at det liksom var noe han kunne tilby.

-

Men er den nye legen noe bedre? Vet ikke! Det eneste jeg vet, er at hun har et norsk navn og har et legekontor litt nærmere.

Jeg har uansett tenkt å ta bestille en time hos henne i januar 2012. Dette fordi jeg tester meg selv for prostatakreft hvert år. (Mange tilfeller av slikt i slekta på både mors- og farssiden.)

Men vil jeg nevne det med anti-TPO for henne? Jeg vet ikke! Det er som om jeg ikke har lyst til å få vite at også denne legen er så totalt likegyldig.

Og hva hvis jeg nevner det for henne? Kanskje hun også kommer med:

- Det er ikke så farlig!

Da blir det et nytt bytte, med en gang. Slike leger vil jeg uansett ikke ha noe med å gjøre. det orker jeg bare ikke!

Hvorfor er jeg skeptisk til Dag Schiøth og Heggeli Helhetsmedisin?

2011-04-26T15:36:00.002+02:00

Som kommentar til en tidligere artikkel, fikk jeg en anbefaling om Dag Schiøth på Heggeli Helhetsmedisin. Men, akk, jeg er for skeptisk til å følge det rådet, beklager!

La meg aller først presisere at jeg ha ringen grunn til å si noe negativt om Schiøth eller hans kollegaer som mennesker. Jeg både antar og tror de er velmenende. Hadde jeg fått et slag eller blitt utsatt for en ulykke utenfor stedet deres, håper jeg inderlig at en av dem ville kommet ut og hjulpet meg.

Ei heller har jeg noen ambisjoner om å starte en kampanje mot Schiøth eller hans kollegaer. Man vet jo aldri når jeg kan få bruk for noen av dem? Dette er kun en forklaring på hvorfor jeg er skeptisk til å bruke dem før jeg eventuelt må.

Over til hvorfor jeg er skeptisk. På forsiden websidene til å Heggeli Helhetsmedisin leser man om at:

Akupunktur og homeopati kan være effektivt både forebyggende og behandlende.
-
På Heggeli Helhetsmedisin kan du lære deg en bevisst pust til fordel for din helse og til å mestre livets utfordringer i hverdagen.
-
Vi har også svært erfarne behandlere innen alternativ medisin, som for eksempel akupunktur, homeopati, soneterapi, rosenterapi, øreakupunktur og otopati.

Dette er litt for mye New Age for meg. Tidligere har jeg blogget om både homøopati og akupunktur. Og hvis det er snakk om folk som faktisk tror på slikt, vil jeg bare ikke la dem ha ansvar for min kropp og min helse.

Men hva med Schiøth? En ting er hva hans kollegaer tror på. Men hva med ham selv? På siden hvor han presenteres:

Dag Schiøth jobber i grenseland mellom etablert medisin og (alternativ)/komplementær medisin hvor det i andre vestlige land finnes medisinske tilbud som ikke finnes i norsk helsevesen.

Det virker også som New Age. Og fra en nettprat for tre år siden.

Dette er en teori som ennå ikke er så godt dokumentert vitenskapelig men jeg har mye god erfaring med denne type testing.

Au, da! Når noen snakker om gode udokumenterte erfaringer, blir jeg skeptisk. Artikkelen Udokumenterte kostråd - som å «banne i kjerka»:

Det er vanskelig å gjennomføre randomiserte studier på kostholdsintervensjon ved kronisk sykdom som leddgikt. Anbefalinger uten vitenskapelig dokumentasjon oppfattes som å «banne i kjerka», sier lege Dag Schiøth. Han har god erfaring med kostintervensjon som er dårlig dokumentert.
-
Lege og NFKA-akupunktør Dag Schiøth ved Heggeli Helhetsmedisin i Oslo mener at modellen om evidensbasert kunnskap ikke er egnet ved forskning på kosthold ved kronisk sykdom som leddgikt.
-
- Dette er veldig vanskelig forskning fordi mange faktorer spiller inn, og derfor passer ikke randomiserte kontrollerte studier. Mens tradisjonell medisin er basert på diagnoser og evidensbasert kunnskap, er holistisk medisin rettet mot årsakene til plagene og har sitt grunnlag i erfaringskunnskap, sier Schiøth.
-
- I min kliniske praksis ser jeg hver dag at dette stemmer - selv om den vitenskapelige dokumentasjonen dessverre er dårlig, sier Schiøth.

Der ble jeg skeptisk, veldig skeptisk. Selvsagt kan fyren ha rett i mye av dette. Men for meg virker det som om han tar avstand fra evidensbasert kunnskap fordi han ikke får det til å passe med slik han mener virkeligheten er. Farlig, farlig!

Men det er mye bra med ham også. Dette er faktisk den første legen jeg har oppdaget med en egen side på Facebook. Og når jeg leser andre ting han har skrevet og sagt, er det mange råd der som virker fornuftige. Godt mulig jeg skal ta meg tid til å følge noen av disse.

Så takk til hun som kom med tipset om ham! Og takk også til Schiøth for rådene han har kommet med! Men å bruke ham som min lege? Beklager, men nei takk!

Hvorfor er jeg skeptisk til akupunktur?

2011-04-26T15:30:00.002+02:00

I februar blogget jeg om min skepsis til homøopati. Herved litt om hvorfor jeg er skeptisk også til akupunktur.

Aller først må jeg komme med et lite forbehold. Jeg har ikke så god oversikt over akupunktur som homøopati. Dessuten må jeg også innrømme at klassisk akupunktur har en effekt! Når man stikker noe som helst inn i kroppen, hvor som helst, vil det nødvendigvis ha en effekt. (Klassisk homøopati har jo også en effekt ved at man slukker tørsten. Men nåler inn i kroppen er utvilsomt mer drastisk.)

Det å stikke nåler inn et eller annet sted har også en bedøvende virkning.

Kroppen merker skade.
-
Kropper reagerer med å produsere endorfiner ... elle noe sånt. ...f eller noe
-
Og man merker en behagelig effekt av dette, både berusende og bedøvende.

Men er det noe mer enn dette? Så vidt jeg vet: nei!

Og jeg ble svært så skeptisk den en lege jeg var innom én gang. På veggen hang en plansje med akupunkturpunkter. De og de punktene samsvarte med de og de punktene andre steder på kroppen. Det var tegnet linjer inn her og der. Visstnok noe med energibaner å gjøre? Uansett hadde ingen av disse linjene det minste å gjøre med det lille jeg kjente til kroppens anatomi. Ingen blodårer og ingen nervetråder og intet annet man finner man man skjærer opp avdøde mennesker.

Men kan man bevise at akupunktur ikke virker? Dvs. at det er noe mer enn bare tilfeldige bedøvende stikk her og der? Nei! På samme måte som det er umulig å bevise at det ikke finnes flyvende reinsdyr, kan man heller ikke bevise at noe ikke virker.

Hvis det derimot var noe reellt innen akupunktur, burde man være i stand til å bevise det.

Selv har jeg bare lest om ett kontrollert eksperiment med dette. Så vidt jeg husker:

Noen akupunktører merket av eller forklarte hvor nåler skulle settes inn på en gruppe pasienter.
-
På halvparten av disse pasientene ble punktene forandret til andre tilfeldige punkter.
-
Andre akupunktører satte inn nåler etter anvisningene, ekte eller falske.

Ble det registrert noen statistisk signifikant forskjell mellom de to gruppene? Nei!

Men kan du stole på at jeg så vagt husker å ha lest om én slik undersøkelse? Det er opp til deg! Egentlig håper jeg du er skeptisk. Men jeg håper også at du også er skeptisk nok til ikke å stole på an akupunktør før han eller hun har klart på dokumentere sin behandling.

Innen noen akupunktører har kommet med slik dokumentasjon, velger jeg å være skeptisk! Det er de som vil stikke ting inn i min kropp. Er det så merkelig at jeg først vil vite at det faktisk har en positiv virkning

D-vitaminer mottatt

2011-03-28T18:04:00.001+02:00

På fredag bestilte jeg en boks D₃-vitaminer fra Shopping4net. Allerede i dag, mandag, ble de levert. Godt mulig jeg kunne fått det billigere andre steder. Men det passet å bestille dette sammen med noen helt andre ting.
Hver tablett er på 50 µg. Hva som er riktig dose, vet jeg ikke. Men jeg prøver nå å ta to tabletter daglig, dvs. til sammen 100 µg.

Skal prøve å blogge en rapport om en måneds tid.

Kjøp av D-vitaminer

2011-03-25T13:11:00.002+01:00

Tidligere i dag var jeg innom et apotek. Tenkte å kjøpte noen D-vitaminer basert på råd jeg har fått.

Jeg fikk raskt hjelp fra en av de ansatte. Hun viste meg raskt det eneste de visstnok hadde:

Nycoplus^® D-vitamin 10 ug

Men hva slags D-vitaminer var det? Det stod ikke på boksen. Før jeg rakk å si noe, forsvant dama fordi hun skulle sjekke dette. Hun ble borte i lang tid.

Jeg rakk å lese at det bare var snakk om minimale doser.

Dama kom tilbake og bekreftet at det var snakk om D3. Men der og da stolte jeg ikke helt på dette. Det var kanskje dumt at jeg hadde sagt at jeg kun var interessert i D3. Et såkalt ledende spørsmål Dessuten var jeg ikke spesielt fornøyd med den lave doseringen.
PS1: Vel hjemme sjekket jeg dette på nettet. Det jeg ble tilbudt, var visst kolekalsiferol. Og da er det snakk om D3. (D2 er vist ergokalsiferol.) Så da hadde hun rett! Men det er da merkelig at det (visstnok) ikke stod noe om dette på boksen?
PS2: Men nå har jeg i stedet bestilt noe på nettet. Mer om dette senere!

Vitamin D

2011-03-24T17:40:00.001+01:00

I forrige artikkel kom jeg litt inn på Vitamin D. Jeg tok en titt på prøveresultatene mine:

Hva betyr dette? Vet ikke!

Men jeg tolker i det minste dette som om jeg er svært nær til ha for lave verdier.

Skal prøve å kjøpe noe tilskudd i morgen!

Svar til n'Finn

2011-03-24T17:38:00.002+01:00

I går fikk jeg en meget grundig kommentar fra n'Finn. Enklest for meg å svare i en ny artikkel.

Det første man gjør er en blodprøveanalyse mot de forskjellige antistoffer som kan påvirke kjertlen.
Jeg antar du har kjennskap til hvilke disse er.

Det jeg kjenner til er disse relevante testene i tillegg til anti-TPO:

S-Fritt T3
S-Fritt T4
S-TSH

Og resultatene der er visstnok normale for meg.

I tvilstilfeller bruker legen altfor ofte sin faglige tyngde på å overbevise pasienten om at denne ikke er syk, gjerne ved å blande inn mistanke om psykiatri - isteden for å bruke sin faglighet til å utføre pasientens ønske om å finne ut av det.

Der kjenner jeg meg delvis igjen. Det at jeg klarer så lange skiturer, var et argument for at jeg ikke kunne være så veldig syk. Men det var ikke egentlig ikke snakk om jeg var syk eller ikke. Det var bare det at så lenge de andre resultatene var normale, kunne legen ikke se hensikten med behandling.

Og jeg får ta det som et kompliment at han ikke kom med psykiske forklaringer

Alvorlig talt, en må formode at en som stiller opp på et legekontor føler seg syk, og kommer dit for å få faglig hjelp til å finne ut hva årsaken er. En forventer ikke at funn legen sampler blir strukket i motsatt retning for å vise at man tar feil....... altså at man er en idiot som bare innbiller seg ting eller er en bløffmaker eller bare en sytekopp.

Enig! Og jeg innser nå at jeg burde presset ham litt der.

Er jeg frisk?
Skal jeg bare fortsette slik?

Men jeg vet ikke om jeg orker en slik konfrontasjon.

Mitt inntrykk er at legen betrakter laborantens tolking som et facitsvar, uten å tolke dette inn i sykehistorien.

Enig! Litt på siden kanskje, men det har jo vært idrettsutøvere som har måtte jobbet hardt for å bevise at de ikke var dopet selv om måleresultatene var ulovlige. Det viste seg at det som var ekstremt for folk flest, var helt normale verdier for dem.

Er fT4=11-15, som er lavt i normalområdet, tolkes dette som OK uten hensyn til om pasienten beretter om symptomer, stoffskiftet er iorden !
Det tas heller ikke hensyn til om pasienten må ha fT4=25 for å ha det godt med seg selv.
Mer enn fT4=11 tolkes som iorden.
Og alle kan se at det blir feil å bruke blodprøver slik.

Godt poeng! Mine verdier har variert fra 9,8 til 16,0. Men jeg har null peiling på hva som er riktig for meg.

Et anti-TPO svar på over 500 vil være at kjertlen formodes å være under angrep av destruktive antistoffer som bit for bit vil ødelegge kjertelvevet. Dermed ødelegges kroppens produsent av stoffskiftehormoner. I følge furst.no tar prosessen i snitt et par år, med store variasjoner.
1300 vil være en sterk formoding......

Akkurat nå føler jeg det som om det eneste jeg kan gjøre, er å vente til det skjer noe mer galt med kroppen. Og da vil jeg kanskje få behandling?

Men hvorfor være i tvil ?
Det finnes flere undersøkelser som kan fastslå om kjertlen ødelegges. Feks. Mikroskopi av biopsier av kjertelvev.
En bør også ta ultralyd og sintografi da disse kan gi et bidrag til en diagnose, også i en utredning om årsaken til lavt stoffskifte. Men hvor mange med lavt stoffskifte får vel det i Norge ?

Gode poenger! Skal prøve å huske dem neste gang jeg orker å ta kontakt med en lege!

Andre muligheter.
D-vitamin er meget viktig for meg, og merker stor forskjell fra noen år siden da jeg hadde OH-25=39, til rundt 200 nå. Alle i Norge bør ta D3 vitamin, og i vesentlig større doser enn anbefalt. Jeg tar 150µgD3 i 9 av årets måneder.

Takk for tipset! Jeg ser nå at jeg har mye å gå på før verdiene blir for høye. (Se neste artikkel!)

Jeg vil ikke råde deg til noe - du er sikkert best til selv å vurdere.

Jeg er 100% åpen for alle råd. (Men om jeg følger dem, er selvsagt en annen sak.) Men dette rådet skal jeg uansett følge!

Min erfaring er at man må stå på så mye man orker - når man orker - med å engasjere legene. Og man må selv foreslå undersøkelser, ellers blir intet gjort.

I så måte må jeg være drømmepasienten for legene. Jeg orker ikke mase.

Min egen erfaring med å ha lavt stoffskifte, er at man kan orke å trene.

Jeg merket en pussig ting med noen turer i marka den siste tiden. Under noen av disse har jeg hatt foreskjellige turfølger. Og rent fysisk var jeg i bedre form enn de jeg gikk sammen med. Men jeg merket også at jeg ble sliten av å være sosial. En av dem klagde også over at jeg sa så lite.

Likevel er det slitsomt å sitte i en stol.

Selv ligger jeg nå med PC'n på magen. (Mest fordi jeg vil forhindre en nye omgang med isjias.) Men selv liggende blir jeg fortere sliten enn før da jeg satt og jobbet.

Håper du kan få noe å forholde deg til. Ser at flere tillates en kortvarig prøvebehandling med Levaxin. Det kan jo være et tiltak som kan tilføre noe i feilsøkingen også.

Enig! Men Men reseptmafiaen hindrer meg i å prøve dette.

Så hva gjør jeg nå?

2011-03-22T18:53:00.002+01:00

På vei hjem fra legen i dag tok jeg en liten oppsummering av meg selv og livet fremover.

Først av alt innser jeg at det er ikke noe synd på meg. Jeg hverken sulter eller fryser. For tiden har jeg helse til å mosjonere og jeg får da gjort noe. Det at jeg klarer å blogge dette her, er jo et eksempel på noe.

Sosialt sett er det verre. Det er altfor mye jeg ikke orker å følge opp.

Familiære plikter? Ingen! Dvs. det er en tante på et sykehjem som jeg burde besøkt mer. Men av hennes ca. 23 søskenbarn, er nok jeg den som tross alt har besøkt henne mest. Så jeg har ikke spesielt dårlig samvittighet over at jeg ikke følger opp der.

Økonomisk er det litt verre. For tiden har jeg null inntekter. Men jeg har nok på kistebunnen til å klare meg en stund til. Hvor lenge vet jeg ikke. Mye avhenger av aksjemarkedet fremover. Men foreløpig er det ingen krise. Dessuten er jeg for slapp til å gidde å bruke særlig med penger.

Søke jobb? Egentlig poengløst, i hvert fall hvis det er snakk om en normal jobb.

- Si meg, hvorfor har du ikke jobbet de siste årene?
- Jeg har hatt noen stoffskifteproblemer.
- Og det har du ikke lenger?
- Å, jo da!

Og jeg har jo prøvd et par ganger de siste årene å stå på litt. Og det går noen uker. Men så blir jeg utbrent.

Ikke dermed sagt at jeg ikke skal prøve igjen. Jeg vil nok i stedet satse på oppdrag som ikke er for omfattende. Og presser jeg meg litt, bør jeg kunne klare å tjene noe. Og jeg har nok av ideer til ting jeg kan prøve.
PS1: Noen oppdrag har jeg hatt de siste årene. Faglig sett har det gått greit. Men økonomisk? Elendig! Men det har selvsagt sammenheng med at jeg ikke har orket å følge opp med å kreve betaling. For gjør jeg det, må jeg inn i den offentlige papirmølla med registrering og MOMS og regnskapsfører. Det har jeg prøvd før, og det orker jeg bare ikke en gang til. Enklere da å bare jobbe gratis.
PS2: Det jeg trenger, er kanskje en god regnskapfører? Dvs. en som faktisk gjør jobben for meg og ikke tar for mye betalt. Jeg vil helst ikke ha en regnskapfører som koster meg mer enn det jeg klarer å tjene etter skatter og avgifter. Har du noen forslag, så send meg gjerne tips: anti.tpo@gmail.com

Rapport fra dagens legebesøk

2011-03-22T18:52:00.001+01:00

Da var dagens legebesøk unnagjort. Jeg var ute i god tid, og trengte ikke vente med enn ca. en halvtimes tid før jeg kom inn til legen.

Legen var hyggelig og grei. Og han tok seg god til til å forklare prøveresultatene mine.

Jeg fikk vite at min anti-TPO forsatt var over 1300. Men jeg fikk også bekreftet at høy anti-TPO er enten-eller. Er den først over 100, spiller det visst ingen rolle hvor høy den er.
-
Så fikk jeg en grei forklaring på hvordan slik høy anti-TPO kunne påvirke T3 og T4. Og verdiene av disse var normale.
-
Deretter fikk jeg vite at dette igjen kunne påvirke verdiene av TSH. Den var også normal.

Konklusjon:

Ingen behandling!

Eller sagt på en annen måte:

Så lenge jeg har normale verdier av T3 og T4, og spesielt TSH, fant legen ingen grunn til å sette i gang noen behandling.
-
Det at jeg klarer lange skiturer, tydet også på at jeg var i relativt god form.

Der og da fikk jeg nesten følelsen av å bli straffet fordi jeg har klart å tvinge meg ut i marka så ofte den siste tiden. Jeg nevnte selvsagt at:

Jeg har fortsatt har tåkehode nesten hele tiden og klarer bare noen timer med PC'n om dagen.
-
Det er fortsatt noe i halsen hele tiden. Av og til tendenser til at det gjør vondt.
-
En ting er tre skiturer de tre siste dagene. Men resultatene av disse er at jeg lagt meg før 19:45 alle de tre siste kveldene.

Men dette var visst ikke relevant. Jeg så intet poeng i å krangle eller diskutere med ham. Dessuten hadde jeg en følelse av at konklusjonen var klar på forhånd

Som nevnt var legen hyggelig og greit. Og han tok seg god tid til å forklare meg tingene. Men alt i alt føler jeg bare at jeg har kastet bort både tid og penger.

Hvordan jeg føler meg, spiller visst ingen rolle.
-
Hva jeg ikke klarer, er visst irrelevant.
-
Ingen interesse eller nysgjerrighet for hva som faktisk feiler meg.

Det er visst bare måleresultatene som avgjør om jeg skal eller ikke skal få noen behandling. Og så lenge det bare at anti-TPO'n som er for høy, er det bare å fortsette som før.

Og nei, jeg er ikke sur på legen. Slik systemet faktisk er i Norge, kan jeg godt forstå ham.
PS: Legen mente at jeg burde sjekke TSH'n på nytt om et halvt år. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg gidder.

KORREKS: Ser ut som om jeg hadde blitt testet for FT3 og FT4 likevel

2011-03-18T07:51:00.002+01:00

I kommentarene til en tidligere artikkel hevdet jeg at det ikke var blitt gjort målinger av FT3 eller FT4. Jeg tror jeg tok feil der.

Dette fant jeg når jeg nå studerte prøveresultatene:

Positivt at det ble testet. Positivt at jeg hadde stort sett normale verdier. Men det hadde jo vært praktisk med resultater som bekrefter at jeg faktisk er så dårlig som jeg av og til føler meg

Presisering om Sonjas Stoffskifteforum

2011-03-09T10:19:00.001+01:00

Tidligere har jeg kommentert Sonjas Stoffskifteforum. Dette vakte noen negative reaksjoner.

For å presisere:

Jeg anbefaler fortsatt folk å besøke det forumet.
Jeg vil likevel advare mot overdreven tro på forskjellige ikke-dokumenterte alternative behandlinger.
Men jeg utelukker ikke at jeg kanskje overdrev troen på slikt hos medlemmene av det forumet.

Hvis noen føler seg støtt på grunn av noe av dette, er det bare å beklage!
PS: Selv om trekker meg fra det forumet, er jeg på ingen måte negativ til de sidene. Altså anbefaler jeg fortsatt: http://www.sonjas-stoffskifteforum.info/

Resultat av blodprøver

2011-03-09T07:47:00.001+01:00

På mandag fikk jeg for første gang informasjon om hvilke verdier jeg hadde fått registrert i forbindelse med blodprøvene mine de siste årene. Jeg ble litt sur.

Nå skal jeg være forsiktig med å tolke noe jeg ikke har peiling på. Men det relevante er utvilsomt det med S-Anti-TPO. Og når referanseområdet er under 100, kan jeg vanskelig forstå at over 1300 kan være lettere forhøyet og ikke så farlig slik legene påstod.

Men det som gjorde meg litt sur, var måleresultatet fra april 2008. Allerede under det legebesøket hadde jeg forhøyede verdier. Men det fikk jeg aldri vite! Ingen av de to senere legene, nevnte det heller for meg.

En annen ting som jeg stusset over, var dette:

Jeg husker godt den timen 15. april 2008. Jeg hadde sagt opp en jobb 11 dager tidligere. Sjefen min var grei nok. Men jeg hadde opplevd et par episoder som var litt ubehagelige. Og jeg innså at det orket jeg bare ikke flere ganger. Altså ensidig oppsigelse fra min side.

Men jeg innså jo at det kunne kanskje være jeg som var den egentlige årsaken til problemene.

Jeg hadde jo ikke levert alt sjefen ønsket, selv om jeg hadde jobbet ganske så hardt, nesten døgnet rundt i ukene før.
Og det var liksom merkelig hvor utmattet jeg ble av de ubehagelige episodene.

Altså tok jeg en legetime for å finne ut av om det kanskje noe fysisk hos meg. Blodprøven den 15/4 viste altså for lave verdier av SR. Hva det betyr, vet jeg ikke. Men jeg antar det har å gjøre med Senkningsreaksjon. Den var for lav da, og for lav også høsten 2009.

Men ingen av legene var mente det var bryet verdt å ta nye prøver, hverken i fjor eller i år

Så fikk jeg endelig takk i resultatet av blodprøvene mine

2011-03-09T07:46:00.001+01:00

På mandag ringte jeg det gamle legekontoret mitt for å etterlyse de utskriftene jeg hadde bedt om 12 dager senere.

Dama som tok telefonen, var trivelig og hjelpsom. Og hun kunne raskt fortelle at de utskriftene hadde ligget klare for at jeg kunne hente dem siden 3/3. Dvs. torsdagen, fire dager tidligere.

Men hadde jeg fått noen beskjed om dette? Nei!

Nå, ja, jeg visste jo at kommunikasjonproblemer var én av grunnene til at jeg valgte meg vekk fra dette legesenteret. Så jeg orket ikke mase noe mer med dette.

Jeg tok en tur oppom og fikk endelig de utskriftene som jeg deretter sendte den nye fastlegen min.
PS: At de tok 45,- kroner for dette, er var også noe jeg bare aksepterte. Men tenk om de hadde vært litt mer effektive! De kunne bare sendt meg dette med en gang via epost. Hadde det vært problemer med personvern, kunne jeg bare oppgitt min public key. Så kunne de ha kryptert det før de sendte meg dette. De kunne faktisk ha lagt den krypterte informasjonen ut på nettet og bare gitt meg en link

Jeg glemte å betale

2011-03-09T07:45:00.003+01:00

Da jeg gikk hjem fra legen sist mandag, var det mange rare tanker i hodet mitt. Der og da følte jeg meg i så fin form at jeg nesten lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde vært der.

Omtrent halvveis slo det meg:

- Jeg betalte ikke!

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å ringe det nye legekontoret. Dama som svarte, tok forglemmelsen med meget godt humør. Hun tilbød seg å sende faktura. Men jeg foreslo at jeg istedet kunne få beløp og kontonummer med en gang. Jeg tror det gikk i orden!
PS: Er jeg den eneste som glemmer slikt

Rapport fra ny time timen hos ny lege

2011-03-09T07:45:00.001+01:00

Det å bytte både lege og legekontor, var kanskje noe av var noe av det smarteste jeg har gjort i livet mitt.

På mandag hadde jeg den første timen hos min nye fastlege. Det var første gang på minst fire år at jeg fikk snakke med en lege som faktisk var min fastlege.

Han var hyggelig og greit. Han kom med gode og relevante spørsmål. Han var nøktern og sa rett ut at det kanskje ikke var noen behandling for plagene min. Helt i orden å bli kvitt eventuelle falske forhåpninger med en gang.

Selv følte jeg meg nesten litt dum når jeg forklarte at jeg var slapp, men likevel hadde gått to relativt lange skiturer de to foregående dagene. Men jeg har da innsett at det er tre slags folk man aldri skal lyve for:

Sine egne barn,
sine egne advokater &
sine egne leger.

Så jeg tror jeg fikk gitt ham full informasjon om tilstanden min, både nåværende og tidligere, både positive og negative faktorer.

På forhånd hadde jeg skrevet ut to ark med alt jeg mente kunne være relevant. Det var egentlig ment som en huskelapp for meg selv. Men den nye legen tok villig i mot dette, leste det og ville beholde det. Positivt!

Der og da ble vi enige om en ny time om et par uker. Det føltes som om jeg ble i bedre form bare av snakke med ham

Hvorfor er jeg skeptisk til homøopati?

2011-02-24T13:16:00.003+01:00

På slutten av en tidligere artikkel anbefalte jeg Sonjas stoffskifteforum. Men jeg kom samtidig med litt kritikk av troen på bl.a. homøopati der. Kanskje jeg bør begrunne dette?

La meg først presisere at jeg stiller ingen spørsmål med ærligheten og moralen til de som tror på dette. Det gjelder både behandlere og pasienter. Jeg tror de, som folk flest, er både ærlige og vil andre vel.

Det eneste moralske spørsmålet jeg stiller, er til meg selv.

- Er det riktig av meg å få noen til kanskje å tvile på det de tror virker?

Så hvis du selv er overbevist om at du har fått homøopatisk behandling som virker, kan det faktisk være en idé at du slutter å lese nå.
-

-
For, ironisk nok, tviler jeg ikke på at homøopati faktisk kan virke. Men da bør jeg kanskje presisere hva jeg mener med å virke. For stort sett alt virker hvis man virkelig tror på det. Og det gjelder spesielt ting som har med stoffskiftet å gjøre. I det minste vet jeg at alle mine plager er ganske så udefinerbare. Jeg er temmelig overbevist om at jeg er slapp, har susete hode og merker noe i halsen.

Men hvor susete er hodet mitt?
Hvor slapp er jeg?
Og er det i halsen egentlig noe å bry seg om?

Jeg må innrømme at jeg har en tendens til å føle meg bedre hvis det er sol og pent vær ute. Så menneskelig er jeg. Og så menneskelige er vi alle.

Går man til en homøopat og får snakket med en mann eller dame i hvit frakk, kan bare det være en lettelse. Og hvis man får anbefalt noen stoffer, kan det lett bli at man tror det virker. Ikke bare tror man det virker, men det kan faktisk virke. Slik er placeboeffekten. Den effekten er reell. Tror man at noe virker, vil det kunne virke!

Men er det noe mer enn placebo? Er det noe i det man får fra homøopaten som virker mer enn normalt destillert vann? Og hvordan kan man eventuelt vite det?

Det er her dobbelt blindtest kommer inn i bildet.

Man har en gruppe pasienter som deles inn i to grupper.
En av gruppene får det man skal teste, den andre gruppen får narrepiller eller destillert vann.
Hverken pasientene eller legene som behandler dem, vet om de får noe som er ekte eller falskt.

Man samler inn resultatene og ser om det er noen statistisk signifikant forskjell mellom de to gruppene.

Er det en reell positiv forskjell, kan man anse medisinen som virksom.
Hvis ikke, så virker ikke medisinen.

Vær klar over at i begge gruppene vil det være pasienter som mener de ble bedre! Slik vil det alltid være. Men er det en reell forskjell mellom de to gruppene? Det er det som avgjør om noe faktisk virker mer enn bare placebo.

Slik kravene er nå, får man ikke godkjent en medisin uten at det er en reell positiv effekt av en slik dobbelt blindtest.

Men selv om medisinen er godkjent, er det ikke sikkert man blir frisk av den.
Og selv om man blir frisk, kan det være andre grunner enn selve medisinen.

Dette er ting man ikke kan vite sikkert. Alt man vet, er at man tok noe som har en effekt som har blitt dokumentert.

Og hvordan er det med homøopati og slike doble blindtester? Negativt! Man får ikke målt noen reell effekt på denne måten.

Men er jeg nå sikker på dette ikke virker? Nei, sikker kan jeg ikke være. Det er umulig å bevise at noe ikke virker. Men hvis det faktisk er noe i homøopatien som virker, burde man vel klare å dokumentere det?

Ikke bare vil man bli berømt hvis man klarte å vise noe slik. Man kan også bli meget rik. Det er en pris på én million dollar til den som klarer det!
-

-
Med nåværende kurs vil det si 5.650.000,- norske kroner. Hvorfor er det ingen homøopater som har lyst på de pengene

Da har jeg fått fulgt opp noen av rådene jeg har fått

2011-02-24T07:14:00.001+01:00

På tirsdag fikk jeg byttet fastlege, tror jeg. Men det er i det minste den legen som nå står oppført som min fastlege fra 01.03.11.

Og jeg ringte det nye legekontoret og fikk bestilt time første mandag i mars.
Og jeg ringte det gamle legekontoret og bad om utskrift fra journalen.

Merkelig hvor slitsomt alt dette var. Alt? Det var jo bare litt klikking på nettet og to telefoner. Men jeg ble sliten.
PS: Forresten, det var jo en god del telefoner først hvor jeg ikke kom frem, og venting da jeg endelig fikk forbindelser. Men det var kanskje mest fordi jeg var for gnien til å bruke seks kroner på å sende SMS

Nei, selvsagt klager jeg ikke på fastlegen min

2011-02-21T07:16:00.003+01:00

Leser at Folk tør ikke klage på fastlegen sin. Selvsagt gjør de ikke det. Selv har jeg totalt mistet tillit til mine leger. Men jeg klager ikke! Det tør jeg ikke!

For dette er personer jeg kan bli meget avhengig av. De er for mektige til at jeg tør å klage. Den dagen jeg ligger på bordet med en av deres fingre inn i rompa mi', vil jeg ikke at han eller hun skal tenke på meg som en vanskelig pasient.

Hvorfor skriver jeg leger når det er snakk om én fastlege. Jo, fordi jeg så langt ikke en eneste gang har truffet min egen fastlege, kun flere andre leger.

Det begynte med at jeg for fire år siden endelig fikk byttet til en fastlege i nærheten som visstnok var ganske så god. Hun hadde i det minste et godt rykte. Og det var en jeg hadde fått anbefalt av en bekjent. (Lang historie med ham. Først som godt voksen fikk han en diagnose med etterfølgende behandling.)

Men da jeg endelig skulle bruke denne nye fastlegen, var det en annen lege jeg kom til. Og det gjentok seg ved de neste konsultasjonene. En ny lege og enda en ny lege. Men intet problem! Det var bare småting det var snakk om. En og annen sykemelding eller rekvisisjon for periodiske blodprøver. (Litt for mange tilfeller av prostatakreft i min familie, både på fars- og morssiden. Altså sjekker jeg det årlig.)

Men høsten 2009 fikk jeg noe som kan ha vært svineinfluensa. Jeg var syk et par dager, men jeg ble aldri helt pigg igjen. Totalt utmattet, hele tiden! Jeg ble bekymret og bestilte time. Enda en ny lege! Hun var trivelig og hyggelig. Og hun hørte på hva jeg hadde å fortelle. Hun satte meg på en kur med antibiotika og sørget for at det ble tatt blodprøver.

Da jeg var nesten ferdig med antibiotikakuren, ringte hun meg. Det var funnet noe i skjoldbruskkjertelen som burde undersøkes. (Intet spørsmål om hvordan det gikk med kuren hun satte meg på!) Ny blodprøve seks uker senere. (Uten å snakke med noen av legene denne gangen.)

Litt senere fikk jeg et brev med bl.a.:

Blodprøvene som ble tatt sist du var her viser lett forhøyet verdi av anti-TPO.
-
Tilstedeværelsen av anti-TPO kan medføre slapphet, men tilstanden skal slik den er nå ikke behandles, kun kontrolleres.
-
Vi anbefaler kontroll om 1 års tid. Vennligst bestill time selv.

Jeg er ikke spesielt glad i medisiner, så jeg tenkte å være grei gutt. Hele resten av fjoråret gikk med på å prøve å spise sunnere og trimme det jeg orket. Jobbe orket jeg uansett ikke. Ble jeg noe bedre? Nei! (Men jeg gikk i det minste litt ned i vekt.) Så da jeg i år fikk en ny time, innså jeg at nå var det på tide å starte medisinering. Jeg begynner å bli litt lei av å gå arbeidsledig i flere år. (Ikke mye vits i å søke jobb når jeg rett og slett er for slapp?)

Ny time og enda en ny lege. Trivelig hun også. Og jeg forklarte og jeg presiserte at nå ville jeg ha tallfestet resultatene. Og jeg prøvde å forklare at jeg var klar for medisinering. (Jo, visst er jeg redd bivirkninger. Men jeg er er inderlig klar over virkningene av ikke å bli behandlet.)

Jeg fikk vite at jeg skulle få resultatene innen én til to uker. Tre uker gikk, og jeg hørte intet. Jeg ringte for å purre. Og først da fikk jeg vite at det var ikke funnet noe som hun mente var så viktig. Og det var derfor hun ikke hadde tatt kontakt. Det var bare i forbifarten at hun la til at det bare var snakk om litt anti-TPO i prøveresultatene.

- Vet du hva det er? spurte hun.

Der og da mistet jeg all min tillit til henne. Jeg prøvde å forklare henne at det var jo derfor jeg hadde bestilt legetimen. Og jeg var lei av å ikke orke å jobbe. (Begrenset også hvor lenge jeg klarer meg uten inntekter.) Men det brød hun seg ikke om. Hun sa rett ut:

- Det er ikke så farlig!

Vil hun ikke hjelpe? Kan hun ikke hjelpe? Er hun totalt inkompetent? Jeg vet ikke! Og ikke bryr jeg meg om det. Det kan jo være jeg som har misforstått noe? Og hun var jo hyggelig. Jeg har ikke lyst til å lage problemer for henne. Men å ha noe mer med henne å gjøre som pasient? Nei, takk! Altså bytter jeg nå fastlege.

Men klage? Nei, det tør jeg ikke.

Slik systemet er, kan jeg risikere å møte henne igjen. Altså sørger jeg nå for å få en ny lege, på et annet kontor. Og først når det er i boks, vil jeg forsiktig kontakte det gamle legekontoret og høflig spørre om jeg kan få utskrift av prøveresultatene. Det er først da jeg vil få vite hvilke verdier av anti-TPO det er som faktisk herjer i kroppen min.
PS1: Litt merkelig når jeg søker etter ledige fastleger. Alt jeg får vite, er navn og kjønn. Ingen annen informasjon! Altså blir det til at jeg gjør som stort sett alle andre: søker kun etter leger med norskklingende navn! Rasist? Tja? Jeg bare antar at jo mer norskklingende navnet er, dess lettere er det å prate med dem. (De siste legene mine har begge vært fra utlandet. Og det kan jo ha vært språkproblemer som medførte diverse misforståelser?) Det kan selvsagt være at doktor Ali Bonga Mohammad Baba er:

født og oppvokst i Norge,
var en elitestudent
og nå er en verdens ledende ekspert på anti-TPO.

Men hvordan kan jeg vite det? Hadde han, eller legekontoret hans, lagt ut den informasjonen på webben, ville jeg ha sett det!
PS2: Litt pussig med det legesenteret jeg nå tilhører. Når jeg søker på nettet, får jeg også informasjon om FL:

Fellesliste - Legen deler sin liste med andre fastleger ved det samme senteret. Dersom du velger legen, kan du komme til en annen lege ved legesenteret når du bestiller time.

For alle legene der, også min, står det Nei. Likevel får jeg en ny lege hver gang.
PS3: En siste frustrasjon: Vha. nettet har jeg søkt meg frem til ganske så mye informasjon om anti-TPO. I all ubeskjedenhet tror jeg at jeg nå vet mer om dette enn de fleste legene. (Det er begrenset hvor mye de kan vite om alt?) Og det kan være dette som har gjort at jeg de siste ti årene har vært ganske så ustabil på arbeidsmarkedet. Jeg har bare ikke orket å stå på 140% slik det kreves i de aktuelle jobbene i mitt fagfelt. Det finnes medisiner, men med varierende resultater. De konkrete tallverdier fra blodprøver kan ha liten korrelasjon med hvordan pasienten føler seg. Likevel er det visstnok slik at norske leger kun starter behandling hvis tallene er over en viss verdi. Og dermed får jeg ikke noen behandling siden de aktuelle medisinene er reseptpliktige. Ja, frustrerende!
PS4: Et nettsted jeg oppdaget først i år:

http://www.sonjas-stoffskifteforum.info/

Jeg innser at mange sliter med lignende ting som meg. (Dvs. av alle som har slike plager, er jeg blant de heldige.) Mye bra informasjon der. Men kanskje litt vel mye vekt på overtro som homøopati og akupunktur

Tur på byen i går, sånn delvis

2011-01-30T18:08:00.002+01:00

Det var lørdag i går. Og jeg ble med noen andre ut på byen, sånn delvis.

Før jeg dro ned til byen, sørget jeg for å slappe av et par timer. Tror jeg også fikk sovet litt. Bra! Altså var jeg delvis opplagt da jeg dro nedover.

Jeg traff de andre og vi dro for å spise. God mat! Hyggelig selskap! De andre drakk en del øl. Selv nøyde jeg meg med vann. Jeg følte liksom at alkohol ville slå meg ut litt for tidlig.

Men dette var greie folk. Absolutt intet drikkepress.

Gode og mette gikk vi ut for å finne et sted å stikke innom. Kanskje treffe noen andre folk? Selvsagt litt uenighet om hvor vi skulle dra. Personlig ønsket jeg meget rolig sted. Kanskje et sted jeg kunne få en kappekopp?

I stedet ble det en litt lengre rusletur for å finne et med litt liv. Selv skjønte jeg at der og da begynte jeg å bli for trett. Og jeg hadde rett og slett ikke lyst eller ork til å gå inn på et sted med høy musikk og masse folk. Jeg var for sigen.

For å gjøre en kort historie enda kortere, ble det til at jeg satt på T-banen hjemover allerede før klokka var ti på kvelden.

Jeg ville hjem og sove. Og jeg dro rett hjem. Og jeg sovnet.

I ettertid har jeg fått høre at de andre lurte litt på om det var noe galt siden jeg dro hjem så tidlig.

Hva kan jeg si

Telefonen fra legen

2011-01-27T14:28:00.004+01:00

Som nevnt i forrige artikkel, fikk jeg nå en telefon fra legen jeg var hos tidligere i måneden. Alt var normalt, og det var derfor jeg ikke hadde hørt noe.

Nå mener jeg at jeg fikk beskjed om at jeg uansett skulle høre noe. Men, greit, en misforståelse er en misforståelse. Og hvordan kan jeg være sikkert på at det ikke var jeg som hadde misforstått?

Altså alt var normalt. Det vil si det var utslag på én av prøvene. Ikke uventet at det også denne gang var snakk forhøyet verdi anti-TPO. Hun spurte om jeg kjente til hva dette var for noe. Akkurat da ble jeg litt paff. Jeg bestilte jo timen fordi jeg visste utmerket godt at jeg hadde fått dette resultatet året før.

Og jeg glemte totalt å spørre om noen konkret verdi. Jeg mener da at jeg spurte om å få noe slikt under selve legetimen. Men under telefonsamtaler var jeg satt ut at jeg glemte å følge opp dette.

Og ellers?

Hun sa det ikke var så farlig.
Hun sa også at dette var noe som kunne gå over av seg selv.
Det var ikke så mye man kan gjøre nå.
Og det var heller ingen andre leger hun kunne henvise til.

Hun spurte så om det var greit. Og jeg måtte jo si at det var jo ikke. Da jeg presset på om hva jeg kunne gjøre mer, foreslo hun at jeg kunne få utført en ny test senere. Eller kanskje få en ny vurdering senere.

Da hun igjen spurte om det var greit, innså jeg at hun var mest interessert i å avslutte samtalen.
PS1: Mulig jeg er litt urettferdig mot denne legen, For hun var jo hyggelig og grei. Men selv er jeg litt oppgitt akkurat nå.

Jeg er altså ikke syk nok til å få noen form av behandling.
Men jeg er heller ikke frisk nok til å fungere normalt.

Nå, ja, jeg får heller nyte det å være daff. Jeg har økonomi nok til å klare meg uten inntekter en periode fremover. Og det er sne i marka. Og jeg orker tross alt noen skiturer. Så hvorfor klage?
PS2: Og skal jeg være helt oppriktig, må jeg si jeg er littebittegranne glad nå.

Jeg fikk jo bekreftet at det jeg fortsatt hadde forhøyet anti-TPO.
Det er altså ikke bare latskap og/eller alder som gjør meg så lat.

Det føles liksom som om jeg har fått en blankofullmakt til å drive dank. Jeg har jo en medisinsk begrunnelse for slikt!

Da har jeg forsøkt å mase litt på legen min

2011-01-27T13:55:00.002+01:00

Litt pussig den fastlegeordningen. Da jeg i begynnelsen av måneden hadde time hos legen min, ble jeg henvist til en vikar for en vikar for min egentlige fastlege. Det er den tredje eller fjerde legen jeg har vært hos etter at jeg byttet fastlege. Den fastlegen jeg valgte, har jeg ennå ikke sett noe til.

Som tidligere nevnt, gikk det greit med timen. Men nå har det gått over tre uker siden jeg var der. Jeg mener jeg ble lovet svar innen én til to uker.

I dag ringte jeg legekontoret for forsiktig å spørre om det var en misforståelse. Eller kanskje at et brev var kommet bort?

Hun jeg snakket med, visst selvsagt intet om denne saken. Men hun var trivelig og hjelpsom. Og hun skulle gi beskjed til legen jeg var hos. Jeg hørte at hun tastet ivrig i vei. Så noe skjedde!

~~Så er spørsmålet om hvor lenge jeg skal vente nå før jeg på nytt tar kontakt~~

Og mens jeg leste korrektur på denne artikkelen, ringte legen meg.

Når kan man begynne å mase på legen?

2011-01-19T05:40:00.001+01:00

Sitat fra min forrige artikkel:

Saksgangen videre er at jeg får en rapport om én til to uker.

I går var det 14 dager siden jeg var hos legen. Så langt har jeg intet hørt.

Så hvor lenge bør/kan/må/vil jeg vente før jeg begynner å mase?

Rapport fra timen hos legen

2011-01-05T04:59:00.002+01:00

I går hadde jeg altså den legetimen jeg fikk beskjed om å arrangere forrige januar.

Nok en gang fikk jeg en ny lege. Dvs. dette var visst en vikar for en vikar for min egentlige fastlege som jeg aldri har truffet. Men gårsdagens lege var både hyggelig og grei. Og det virket som hun var kompetent. Intet problem!

Jeg fikk forklart det jeg skulle. (Ja, jeg husket å ta med en huskeliste!) Og det ble tatt blodprøver.

Saksgangen videre er at jeg får en rapport om én til to uker.

Og videre? Tja, jeg har en mistanke om at det ikke vil skje noe videre etter det. Men først venter jeg på brevet fra legen.

Huskeliste for legebesøk

2010-12-20T15:49:00.002+01:00

Har fått bestilt ny legetime 4. januar, 2011. Prøver allerede nå å lage en huskeliste over ting jeg skal ta opp i den forbindelse. Først og fremst skal jeg be om to blodprøver:

For å sjekke om jeg kan ha prostatakreft. (Jeg nærmer meg et halvt århundre. Og med tanke på alle tilfeller med prostatakreft både på mors- og farssiden, bør jeg sjekke dette jevnlig.)
-
Nivået av anti-TPO. (Det som denne bloggen handler om.)

For det siste punktet har jeg mye å ta opp etter å ha slitt med dette i over ett år.

Forklare bakgrunnshistorien. (Selv om den nok allerede ligger på data'n på legekontoret.)
-
Kanskje litt om matvanene? (Begynte i vår å redusere karbohydrater. Gikk litt ned i vekt muligens grunnet det.)
-
Kan jeg få et tall så jeg har noe å forholde meg til? (Hva menes egentlig med 'lettere forhøyet verdi av anti-TPO'?)
-
Forklare hvordan slappheten varer ved, spesielt ved kjølig vær. (Er ikke sikker på om det virkelig er en sammenheng.)
-
Kanskje få tid til å forklare om symptomer? (Susete hode, slapphet, rar følelse i hals og gane og mye tretthet.)
-
Si fra at jeg tross alt klarer å trimme hardt enkelte ganger, men også at jeg blir totalt utkjørt i ettertid. (Typisk var det å spille tennis et par timer, for så å sove flere timer etterpå.)
-
Dårligere syn? (Tendenser til gammelmannsyn har blitt merkbart sterkere den siste tiden, såkalt 'presbyopi'!)
-
Mentale problemer? (Jeg takler ikke helt stress, jeg sliter med å konsentrere meg over lengre tid og jeg har en ekkel følelse av visse ting bruker jeg lengre tid på å forstå enn tidligere.)
-
Har jeg kanskje depressive tendenser? (Jeg tror ikke det. Men jeg merker at jeg begynner å bli sliten av å alltid være så sliten. Jeg kan bli liggende å grunne over bagateller i stedet for å sove, selv om jeg er trett. Lettere irritabel!)
-
I det siste har jeg begynt å hoste. (Såkalte tørrhoste, dvs. ikke-produserende.)

Men, he, he, alt i alt føler jeg meg ikke så dårlig som den listen gir inntrykk av.

Og så kom kulden, og så kom slappheten

2010-12-04T08:17:00.001+01:00

Kaldt for tiden. Og jeg merker det liker ikke kroppen min.

Sikker er jeg ikke. Men det virker som om det er en sammenheng mellom å være ute i kulden, og å bli trett og slapp.

En annen sak er at jeg blir tett og slapp av bare å være inne

Men så lenge jeg har mulighet til å være inne det meste av tiden, så har jeg vel ingen grunn til å klage?

Fordeler med å være daff

2010-11-11T05:52:00.001+01:00

Det har slått meg at det er visse fordeler med å være litt daff. Det at man ikke orker gjøre så mye, gjør at man ironisk nok orker å gjøre andre ting. Jeg har to eksempler på det.

Ofte når jeg prater med folk på telefonen, blir jeg irritert over at de er opptatt med så mye annet.

De jobber med PC'n og kommenterer ting de ser der.
Det hender de hører på musikk i bakgrunnen, selv om det er de som ringer til meg.
Noen har på TV'n og følger med på det som skjer der samtidig som de prater med meg.
De går rundt med en trådløs telefon og gjør forskjellige ting.
Senest i går var det en fyr som ble opptatt av det kom et stort fly på utsiden.

Slik gjør ikke jeg. Når jeg ringer noen, eller får en telefon, blir det til at jeg setter eller legger meg ned og har full oppmerksomhet om den samtalen. Dermed slipper (forhåpentligvis) de andre å oppleve det jeg selv irriterer meg over. Det vil si at følelsen av at personen i den andre enden liksom ikke er helt til stede.

En annen sak er den personlige gleden jeg nå har av musikk. Tidligere var jeg for rastløs til å virkelig lytte til musikk. Jeg måtte alltid gjøre noe annet.

Gå en tur.
Lese.
Spise.
Lese og spise.
Jobbe med PC'n.
Rydde og vaske her hjemme.

Men når jeg har mine daffe perioder, hender det jeg sitter eller ligger og kun lytter til musikken.Gjerne med øynene igjen. Kun musikken jeg bryr meg om! Og jeg oppdager da ofte ting jeg ikke har fått med meg tidligere. (Det er f.eks. først nå, i år 2010, at jeg virkelig har fått sansen for Pink Floyd.) Slikt er det lenge siden forrige gang jeg gjorde. Og det virker på meg som om folk flest har sluttet med slikt

Ja, når var det sist du satte på noe musikk ene og alene for å lytte til musikken?
PS: En annen sak er at mye av musikken er så utrolig behagelig at jeg av og til sovner når jeg sitter eller ligger og hører på slikt. Så selv for slikt bør man ikke være for daff?

En aldri så liten høstrapport

2010-10-15T09:14:00.002+02:00

Herved en liten oppdatering om hva som har skjedd de siste fem månedene. Stort sett er det intet nytt. Formen er litt opp og ned. Gode dager, dårlige dager.

Etter at sneen forsvant, ble jeg litt frustrert over mangel på trimmuligheter. Dvs. jeg har nok av muligheter. Men en mulighet er ikke det samme som å faktisk ta i bruk den muligheten.

Det jeg først gjorde, for å prøve noe nytt, var å redusere inntaket av karbohydrater. Dvs. jeg sluttet nesten helt med brød. I stedet har det blitt som oftest to middager om dagen. Noe hvitt eller rødt kjøtt sammen med grønnsaker. Bare unntaksvis kokte jeg samtidig noe ris.

For å stagge sulten mellom måltidene, blir det ofte fire knekkebrød og en rå grønnsak. Sjokolade prøver jeg å kutte ut totalt.

Det ble litt mosjon i form av sykkelturer, joggeturer eller tennis. (Hvis noen vil begynne med tennis, er det bare å ta kontakt!)

Bedre form? Nei! Men vektreduksjonen fortsatte utover sommeren. Nå ser det ut som det har stabilisert seg på et par kilo mer enn ønskelig. Mulig jeg må bli litt flinkere med mosjoneringen. (Jeg trenger flere tennispartnere!) En pussig effekt av kuren min, er at jeg merker jeg kan gå uten mat over lengre tidspunkter enn tidligere.

Men symptomene har jeg ikke blitt kvitt. Av og til har jeg hatt jeg dager hvor stort sett det eneste jeg gjør, er litt hard mosjon om morgenen. Resten av dagen er jeg bare så totalt kake.

Noen ganger legger jeg meg nedpå midt på dagen for å sove litt. Jeg våkner etter noen timer, men er fortsatt ikke helt våken.

Jeg er ikke syk. Men det er slitsomt å aldri være sånn skikkelig våken.

For tiden er jeg arbeidsledig. Tidligere i høst åpnet det seg en mulighet. Og jeg fikk gjort en god del i den forbindelse. Men det var ikke nok.

Det kan være at jeg var inkompetent eller for lat?
Kanskje oppdragsgiver krevde for mye?
Kanskje jeg var litt for åpen om det jeg ikke fikk til, og skrøt for lite av det jeg tross alt klarte å få til?

Men det kan også være at det er min anti-TPO som slo til. For å besøke oppdragsgiver én gang, ble det en kjøretur på et par timer hver vei. Prosjektet kom da inn i en kritisk fase. Man da var jeg utslitt de tre neste dagene etter den kjøringen. Fikk gjort nesten intet. Slitsomt!

Akkurat nå sitter jeg altså foran PC'n og klarer jo å gjøre noe. Men:

Hodet er susete. Jeg vet jeg er ikke trett nok til å sove. Men jeg har mest lyst til bare å legge med nedpå.
Jeg kjenner det er noe i halsen. Ikke vondt, men en slags klump eller sårhet som ikke skal være der.
Kroppen er slapp. Jeg skal uansett tvinge meg selv ut på en tur i marka snart. Og jeg vet jeg vil klare det. Og jeg trenger luft og sol og røre på meg litt. Men lysten er ikke der.

Og dette har blitt verre den siste måneden. Å søke ny jobb, frister ikke. Det er dager hvor jeg tviler på om jeg hadde holdt ut hvis jeg måtte vært våken i åtte timer. Jeg klarer uansett ikke skuespillet med at jeg er 100% motivert for nye oppgaver når jeg så ofte er så inderlig sliten.

Men jeg er den heldige situasjonen at jeg må ikke jobbe. Og jeg har svært få andre forpliktelser. I så måte kan man snakke om luksusproblemer? Men hadde jeg hadde jobb og kone og unger, så vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg hadde klart det!
PS: Et slikt luksusproblem er at jeg i kveld skal i et selskap ved syv-tiden. Jeg håper inderlig jeg klarer å sove litt før jeg drar dit. Og at jeg holder ut i det minste noen timer.

Skjønner folk flest ikke poenget med blindtester?

2010-10-15T08:08:00.001+02:00

Denne artikkelen har intet direkte med min diagnose å gjøre. Men kommentarer jeg fikk til en tidligere artikkel, gjør at jeg nå prøver å drive litt folkopplysning.

En velkjent historie:

En person har i over lengre tid hatt noen helseplager. Hun har gått til forskjellige leger og prøvd mange behandling.
Hun får et tips om en ny behandling.
Hun prøver den, og blir helt frisk.
Altså virker behandlingen

Feil!

Dvs. det kan være at behandlingen virker.
Men det kan også være at det er noe helt annet som har skjedd.

Faktisk kan det være at legen (?) hun var oss, virket så seriøs og tok henne så alvorlig, at dama tror hun er blitt bedre. Det kan også være at hun er blitt bedre helt av seg selv. Vi kan rett og slett ikke vite.

Dama selv blir dødelig fornærmet hvis noen bare antyder at hun har blitt lurt, eller har lurt seg selv. Hun vet jo selv at hun ble så mye bedre etter at hun kom i kontakt med den kjekke og flinke legen som var den eneste som virkelig tok henne på alvor!

Men hvordan kan vi vite at en behandling faktisk virker?
Hvordan kan vi vite at folk ikke blir lurt, eller lurer seg selv?

Svaret er blindtester!

Man har en gruppe med mennesker som har et eller annet helseproblem.
Halvparten får behandling med en medisin som skal testes ut.
Den andre halvparten får bare sukkertabletter, destillert vann eller annet som ligner på medisinen.
Men ingen av forsøkspersonene vet selv om de får ekte eller falsk medisin.

Først når det viser seg å være en relevant forskjell mellom de to gruppene, kan vi si noe (statistisk) sikkert om virkningen av medisinen. At mange mener at de blir bedre, er ikke bevis godt nok. For det viser seg at folk mener de blir bedre av både sukkervann, placebo og homøopati.

Og hvorfor være skeptisk til at de bruker akupunktører og homøopater? Det er blitt brukt av mennesker i alle de år, og det har jo fungert. Akupuntur hjalp meg til å få en bedre rygg feks.

Hvorfor jeg er skeptisk! Fordi folk hevder de blir bedre av noe ingen har klart å dokumentere faktisk virker. Det må da være en grunn til at all virkning blir borte med en gang man tar i bruk kontrollerte tester?

Så du som er sikker på at noe virker, vær så snill å sett deg inn i hva som er poenget med blindtester! En god begynnelse kan være lese Wikipedias artikkel:

Dobbel blindtest

Og hvis du skjønner poenget med dette, tar jeg gjerne en ny diskusjon!

Men har jeg egentlig problemer med vektøkning?

2010-03-08T06:53:00.001+01:00

Jeg leser mye om stoffskifteproblemer i forbindelse med høyre verdier av anti-TPO. Og problemer med vektøkning er ofte nevnt i den forbindelse. Men er dette relevant for meg?

Tallenes tale er klar. Jeg har en BMI på 26,7. I følge de fleste websider, vil alt over 25,0 kunne betegnes som overvektig. Og tar jeg et kritisk blikk i speilet, så ser jeg at jeg navlen stikker ut litt mer enn jeg skulle ønske. Altså er jeg overvektig!

Men jeg har de to siste månedene klart å trimme en god del. Det er et slit! Det er dager som stort sett bare består i å trimme og sove etterpå,totalt utmattet. Jeg har lagt med ved halv åtte tiden om kvelden, og sovnet. Men jeg ser resultater. Og mener jeg kan slå fast at jeg har presset vekten ned én kilo så langt i år. Og jeg må enda fem kilo ned i vekt før jeg ikke lenger er overvektig.

Klarer jeg en halv kilo i måneden, er jeg i mål ved årets utgang. Men det betyr at jeg ikke må få noen tilbakefall hvor jeg ikke orker noe som helst. Det spørs!

Uansett er det gøy å se det går den rette veien. Og formen er blitt bedre. Men om det er fordi jeg lever sunt, vet jeg jo ikke. Jeg er i hvert fall ikke blitt noe verre av å presse kroppen litt. Altså fortsetter jeg å trimme og spise sunt

Endelig en lege som tar slikt på alvor?

2010-03-08T06:32:00.001+01:00

Morsomt å lese VGs artikkel Lavt stoffskifte? Sjekk om du er i gråsonen. Jeg kjente meg igjen i noe av dette.

Nå vet ikke jeg om jeg faktisk har lavt stoffskifte. Det er vel bare slappheten som stemmer overens med mine symptomer. Det at jeg er mann, kan også være et argument for at jeg ikke har det.

Om lag fem prosent av alle kvinner har lavt stoffskifte, og tilstanden er fem til ti ganger så hyppig blant kvinner som menn.

Men noe annet var utvilsomt relevant for min tilstand:

Omdal mener at det er viktig også å teste for såkalt autoimmunitet (anti-TPO).

Det fikk jeg altså gjort, og fikk beskjed om at jeg hadde lett forhøyet verdi av anti-TPO. Så skal jeg bestille time hos denne legen? Nei, jeg tror jeg står over. Jeg ble skeptisk da jeg leste følgende om denne legen:

Han jobber ved Balderklinikken i Oslo, en klinikk der leger samarbeider med psykolog, akupunktører, homøopater, osteopat, og ernæringsveiledere for å gi pasientene et helhetlig tilbud.

Sikkert ærlige og velmenende mennesker. Men jeg vet en del om akupunktur og homøopati. Og, beklager, jeg er mildt sagt skeptisk til folk som tror på slikt og/eller samarbeider med slike.
-

OBS: Dette er ikke en blogg som jeg har tenkt å bruke for å bruke til diskusjoner for eller mot alternative behandlingsformer. Hvis folk vil vite om hvorfor jeg er skeptisk, så send gjerne en epost:
anti.tpo@gmail.com
Men jeg kan jo kort legge til at jeg selv har erfart hvordan symptomene mine kommer og går. Og dette er slikt som gjør at man så lett kan tro at det siste man prøvde, faktisk hjalp. Og da kan man bli så inderlig sikker på at akkurat den behandlingen var det som hjalp. Og den skråsikkerheten kan være meget farlig!

-
Men jeg bør kanskje være forsiktig før jeg dømmer denne Balderklinikken? I det minste bør jeg ta en titt på websidene deres. Dvs.:

http://www.balder-klinikken.no/

Og dette fikk jeg opp:

Og slik har de hatt det siden januar:

Last-Modified: Mon, 18 Jan 2010 07:32:36 GMT

Men bør selvsagt ikke dømme en klinikk etter hvordan de drifter sine websider

Rapport, onsdag, 3/3-2010

2010-03-03T09:01:00.000+01:00

Stort sett mye av det samme.

Ingen smerter.
Større søvnbehov etter fysiske anstrengelser.
Og det er fortsatt noe i både hals, hode og kroppen generelt.

Fikk et par interessante kommentarer til den forrige rapporten. Og akkurat nå er jeg irritert å legen som ikke informerte meg om hvilket verdi jeg hadde av anti-TPO. Jeg vurderer også om jeg skal være tålmodig med å vente til neste år med en ny test.

Men jeg vet heller ikke om jeg har lyst å sette i gang med en prosess som kan gi meg mye medisiner. Det er alltid fare for bivirkninger. Og er det verdt risikoen?

Så lenge jeg tross alt klarer å fungere sånn noenlunde, skal jeg prøve å være litt mer tålmodig. Jeg har uansett inderlig godt av å trimme mer og spise sunnere.

Rapport, tirsdag, 23/2-2010

2010-02-23T07:41:00.001+01:00

Tabbe sist fredag. Jeg tok en litt for lang skitur i litt for kaldt vær med for mange løper som ikke var oppkjørt. Jeg hadde ikke med mat, og skiene var tråe. Før jeg var kommet halvveis hjem, gikk jeg tom.

Og da jeg endelig kom meg hjem, var jeg totalt kake. La meg og sov to timer før jeg resten av ettermiddagen og kvelden forgjeves prøvde å bli et menneske igjen.

Dagen etter var jeg ute litt for mye i kulda. Frøs en del.

Resultatet er at jeg siden da ikke har vært særlig pigg. Har bare ikke orket å trimme. Jeg merker at det er noe i halsen, jeg er slapp og hodet litt susete. Det jeg har slitt med, har kommet tilbake.

Men jeg er slettes ikke syk, ei heller sengeliggende. Absolutt ingen smerter. Og matlysten er sånn passe.

Skal uansett prøve en forsiktig skitur i løpet av dagen. (Bl. a. sammen med tre barn.) Tror uansett jeg har godt av å røre på meg.

Rapport, mandag, 15/2-2010

2010-02-15T07:22:00.001+01:00

Denne bloggen fyller 17 dager nå. Kanskje på tide med en liten rapport?

Antall nyttige tilbakemeldinger vha. denne bloggen er lik null! I så måte har alle postingene muligens vært bortkastet.

Ellers har jeg merket en forsiktig bedring den siste tiden. Søndag for 8 dager siden våknet jeg og følte meg dårlig. Dvs. det typiske med sår hals og susete hode. Men det ble bedre utover dagen, og jeg fikk til en relativt kort skitur i marka. Og jeg ble ikke noe verre av det.

Utover uka trappet jeg opp skigåingen. Og jeg klarte både lengre og hardere skiturer. Har også prøve å bruke ergometersykkelen litt mer.

Senest i går fikk jeg til en relativt lang og hard skitur. Vel hjemme klarte jeg 20 minutter på ergometersykkelen og fikk presset forbruket opp i 213 kCal. Dvs. opprinnelig hadde jeg planer om en halvtime med 10 kCal per minutt. Men det var for ambisiøst.

Fortsatt er det noe i kroppen. Det merker jeg spesielt i halsen om morgenen. Og jeg blir tidlig trøtt og sigen. Fortsatt blir det mange timer om kvelden hvor jeg ligger på sofaen i stua og nyter livet og uten det noe som helst dårlig samvittighet over ting jeg ikke får gjort.

Uansett: jeg fortsetter mosjoneringen og nyter at jeg stadig blir litt i bedre form. Det føles som om den siste uka har vært en kontinuerlig bedring.

Ned i vekt? Nei! Men jeg får innbille meg at jeg bytter ut fett med muskler.

Ettertanke #1

2010-02-01T18:40:00.002+01:00

Gikk en tur til et kjøpesenter i dag. Det var kaldt, men intet plagsomt. Tørr og fin luft. Praktfullt solskinn. Det slo meg da:

- Jeg har kanskje bedre almentilstand enn folk flest?

Dette kjøpesenteret er to T-banestasjoner bortafor meg.Og jeg er muligens den eneste i borettslaget som går dit. De fleste andre bruker vel bil eller T-bane. Jeg har i hvert fall aldri truffet noen av mine naboer på veien til eller fra dette senteret.

Så med tanke på alle som syke, gamle og utrente mennesker det er rundt omkring, så er jeg kanskje ikke så dårlig? Å snakke om et gjennomsnitt, blir vanskelig. Men jeg er nok i den riktige delen av medianen, rent helsemessig

Konklusjon #1

2010-02-01T10:12:00.001+01:00

Jeg er fortsatt forvirret. Men jeg kan da prøve med en forsiktig konklusjon.

De symptomene jeg har, er nok antageligvis ikke bare ren innbilning. Og i det minste har slappheten sannsynligvis en forbindelse med den lave verdien av anti-TPO.
Jeg er ikke syk. Jeg fungerer sånn delvis, har ikke smerter og får gjort det jeg må gjøre. At jeg er slapp, har susete hode og sover mye, er plagsomt. Eller kanskje bare mer irriterende?
Hvis jeg ikke blir verre, følger jeg legens anbefaling og venter til neste år med en ny blodprøve.

Det jeg vil prøve å gjøre i mellomtiden:

Trimmer det jeg orker og prøve å gå ned i vekt. Akkurat nå er jeg overvektig i følge BMI. Altså bør jeg kvitte meg med 5,4 kg.
Jeg har så langt ikke tatt skade av å anstrenge meg litt og bli sliten. Men jeg stopper hvis jeg merker at jeg begynner å bli svimmel. Altså uansett litt mosjon hver dag, uansett hvor lite.
Prøve å unngå stress. Det betyr å si nei til ting jeg burde stille opp på. Men av og til må man prioritere seg selv.
Prøve å spise litt mer variert mat. Vil prioritere fisk og hvitløk.
Skal prøve å holde det ryddig og rent rundt meg. Jo mer orden og mindre støv, dess mer opplagt føler jeg meg.

Om noe av dette virkelig vil hjelpe, vet jeg ikke. Men det skader i hvert fall ikke?

Søk på nettet

2010-02-01T09:57:00.001+01:00

Selvsagt har jeg søkt på nettet om dette. Fant mye, men vet ikke om jeg ble så mye klokere.

Hos Lommelegen.no var det spørsmål & svar om dette. En god forklaring:

Det du spør om, er om hva "anti-TPO" betyr.
Dette er en blodprøve som viser antistoffer i blodet mot kroppens eget vev, eller mer spesifikt antistoffer mot et enzym i skjoldbruskkjertelen som heter "Tyreoperoksidase".
For deg så betyr denne verdien at kroppen danner antistoffer "mot skjoldbruskkjertelen". Man vet også at en stor andel av personer med slike antistoffer vil utvikle lavt stoffskifte (såkalt hypotyreose) på sikt, men at dette er en prosess som tar lang tid, mange år.
Det er et meget omdiskutert tema innen medisin; - når eller om man skal starte med medisiner ...

En tilsvarende side:

Der finnes ingen sikker dokumentasjon på når man bør forsøke thyroxinbehandling ved slik subklinisk hypotyreose du har.
Jeg ville nok rent personlig tenkt at det er en potensiell større feil å la være å tilby deg behandling nå, med høye antistoffverdier, og stigende TSH, enn å gi deg behandling.

Serviceavdelinger hos AHUS har en side om ANTI-TPO. Der fant jeg en grundig forklaring, men med litt for mange fremmedord for meg. Et par ting jeg la merke til:

Testen er også ofte positiv ved Graves sykdom og ved ulike autoimmune sykdommer.
Tilstedeværelse av anti-TPO innebærer økt risiko for utvikling av hypothyreose.

En side med diskusjon med folk som skriver om noen av mine symptomer.

Heisann, det er veldig vanskelig å få hjelp for stoffskiftesykdommer hvis blodprøvene er innenfor "Normalen". Selv om du har en Anti-TPO så er ikke dette "nok" for noen leger. Trist men sant.
Men følelsen av å være veldig mye bedre uteblir, og jeg går med konstant "brain-fog". Uansett, jeg leste mye da jeg følte meg så utmattet og hele tiden gikk med følelsen av at ingenting var rett.

En annen diskusjonsside:

Anti-TPO verdien følger normalt IKKE angrepets alvorlighetsgrad. 100 kan være mer alvorlig for en person, enn 1000 for en annen.
Jeg fikk vite av min lege i Nederland (internist og spesialist på hormon sykdommer) at Anti-TPO er noe som kan gå opp og gå ned. Man kan ha gode perioder og dårlige perioder.
Har du først hatt Anti-TPO og det er klart at du har Hypotyrose (problemer med andre blodprøver), så blir man ikke frisk sånn uten videre.

Hos Stoffskifte.org var det en side om mulig behandling. Kanskje litt for drastisk for meg. Men jeg likte:

- Jeg er først og fremst lege, ikke en alternativ behandler. Likevel representerer jeg et alternativ til klassisk skolemedisin på grunn av min tilnærmingsmåte til pasientene. Ved klinikken har vi fokus på biologisk og funksjonell medisin og er opptatt av å finne de underliggende miljøfaktorer som fører til sykdom hos den enkelte pasient, sier Omdal.
Behandlingsmålet for Lars Omdal er at pasienten skal føle seg frisk.

En side om lavt stoffskifte:

Skjoldkjertelen kan angripes av antistoffer (anti-TPO) som over tid kan redusere kjertelens evne til å lage tyroksin. TSH vil da smått om senn begynne å stige, men en skadet kjertel kan likevel være ute av stand til å produsere nok tyroxin.

God engelsk forklaring, Understanding Anti TPO Antibodies:

Thyroid disease is a common disorder. Screening tests for thyroid disease consists of measurements of anti-thyroid peroxidase (anti-TPO) antibodies, thyroid stimulating hormone (TSH) levels and levels of thyroid hormones (T3 and T4) in the blood. Anti-TPO antibodies indicate an autoimmune reaction in which the body sends immune cells to attack the thyroid gland. This attack can lead to thyroid diseases such as Hashimoto's thyroiditis, Grave's disease or postpartum thyroiditis.
Thyroid peroxidase (TPO) is an enzyme needed to produce thyroid hormones.
Having anti-TPO antibodies does not necessarily mean one has thyroid disease.

En dansk side med mye av det samme:

Høye verdier øker sannsynligheten for senere utvikling av hypotyreose
Høye verdier styrker/bekrefter en ev. mistanke om autoimmun sykdom

Jeg begynner å få en viss forståelse for hva det er snakk om.

Ting jeg skulle spurt legen om?

2010-01-29T07:50:00.002+01:00

Det er ting jeg skulle ønske legen hadde informert meg om:

Hvilken verdi er det jeg hadde på min anti-TPO?
Hvor sikker er denne målingen?
Er dette smittsomt?
Er dette genetisk?
Hvorfor merket jeg dette først etter (den mulige) influensaen?

Da kunne jeg lettere ha søkt frem mer informasjon? Dessuten ville jeg visst bedre hvem jeg bør informere om dette

Det hadde også være morsomt å kunne målt verdien av anti-TPO litt oftere. Da kunne jeg kanskje oppdaget sammenheng mellom kosthold, mosjon og temperaturer?

Tidligere symptomer

2010-01-29T07:35:00.004+01:00

Når jeg begynner å tenke etter, så er dette noe jeg kanskje har merket tendenser til tidligere.

I januar 2000 fikk jeg lignende symptomer. Men da med mye hoste. Og dette varte til senvinteren 2001. Jeg tok mange tester, men fikk aldri noen forklaring. var i full jobb hele tiden, men orket ingen fotballtreninger.
Høsten 2007: Begynte i en ny jobb. Følte at jeg slet litt med å gjøre alt jeg skulle gjøre. Meldte meg ut av golfklubben før årets slutt. (Det var ikke bare fordi jeg var sliten at jeg sluttet med golfen.)
Våren 2008: Merket at jeg nærmet meg veggen. Sa opp jobben min. (Men det var ikke bare det at jeg var sliten som medførte den oppsigelsen.)
Sommeren 2009: På hytta drev med noe trefelling. Jeg maktet ikke rydde opp skikkelig etter meg. Orket bare to sykkelturer til Huk.
Sensommer og høst 2009: Begynte å spille tennis med en fyr på 62 år. (Selv var jeg da 47 år.) Etter hvert spilte vi temmelig jevnt. Men de to siste gangene maktet jeg bare ett sett. (Henholdsvis tap7-9 og seier 9-7.) Jeg ble totalt utslitt! (Men det ble visst motspilleren min også!) Faktisk ganske så gøy!

I 2008 var jeg på to fotballtreninger, i 2009 kun én. Skjønte aldri helt om jeg manglet lyst eller ork

Brevet fra legen

2010-01-29T07:09:00.004+01:00

Dette er altså det relevant innholdet i brevet fra legen:

For ordens skyld i tilfelle brevet er vanskelig å lese, og for at bloggen skal bli lettere treffbar fra søkemotorer:

Blodprøvene som ble tatt sist du var her viser lett forhøyet verdi av anti-TPO.

Anti-TPO er antistoff rettet mot et enzym i skjoldbruskkjertelen.
Prøven taes ved slapphet og ved mer konkret mistanke om stoffskifteforstyrrelser. Markert forhøyet anti-TPO sees ved visse former for betennelser i skjoldbruskkjertelen, men mange kan ha lett forhøyet anti-TPO uten kjent sykdom. Tilstedeværelsen av anti-TPO kan medføre slapphet, men tilstanden skal slik den er nå ikke behandles, kun kontrolleres.

Stoffskifteprøvene dine forøvrig var helt fine. Vi anbefaler kontroll om 1 års tid. Vennligst bestill time selv.

Og hva betyr så dette? Slik jeg tolker det:

Det at jeg har vært så slapp, var ikke nødvendigvis fordi jeg var lat eller gammel.
Ikke bare snakk om innbilning fra min side.
Jeg er ikke direkte syk.
Intet legene kan eller vil gjøre noe med.

Så da er det bare for meg å hangle meg videre ett år til med det samme

Bakgrunn

2010-01-29T06:49:00.005+01:00

På kvelden søndag 18. oktober, 2009, merket jeg at jeg muligens brygget på et eller annet. Dagen etter ble jeg merkbart sykere. Og de tre neste dagene lå jeg til sengs med noe som lignet på influensa. Om det var svineinfluensa, vet jeg ikke. Men jeg ble da litt bedre etter hvert.

Men jeg ble aldri skikkelig bra igjen:

Susete hode.
Et eller annet i hals og gane. Sjelden vondt, men det var noe der, hele tiden.
Slapp.
Økt søvnbehov.
Litt hoste av og til.
Konsentrasjonsproblemer. (Slitsomt å sette meg inn et nytt programmeringsspråk. Bare det å lese bøker, var tyngre enn før.)

Det var for mye jeg rett og slett ikke maktet. Noen mosjonering var det ikke snakk om. Bare det å ta en tur på byen for å treffe folk, var utelukket. Gikk jeg ut en liten tur når det var ekstra kaldt, hendte det jeg sovnet like etter at jeg kom inn.

30. november fikk jeg en time hos legen. Da ble det tatt prøver av både blodet og halsen. I halsen fant de noe bakterielt. Altså tok jeg en 10-dagers antibiotikakur. Ingen bedring!

Den 10. desember ringte legen meg angående resultatet av blodprøven. De hadde funnet noe mistenkelig i forbindelse med stoffskiftet. Det ble avtalt en ny blodprøve den 21. januar, 2010.

I mellomtiden var formen varierende. Jeg kunne gå turer. Og på nyåret maktet jeg også noen skiturer. Men helt pigg var jeg aldri.

Blodprøven ble tatt, og den 28. januar fikk jeg så brevet med en slags diagnose

Velkommen til min blogg om anti-TPO

2010-01-29T06:21:00.003+01:00

Har vært slapp i lengre tid. Har prøvd å finne ut av det. I går fikk jeg et brev fra legen. Sitat:

Blodprøvene som ble tatt sist du var her viser lett forhøyet verdi av anti-TPO.

Dette sa meg intet. Ikke ble jeg spesielt klokere av forklaringen som fulgte. Altså opprettet jeg en blogg. Det er flere ting jeg ønsker å oppnå med dette:

Jeg vil selv få en oversikt over det jeg finner frem til.
Komme i kontakt med andre som har det samme.
Folk med lignende symptomer kan kanskje få gjort tilsvarende undersøkelser.
Informere slektninger i tilfelle det er noe genetisk.
Informere andre jeg kanskje har smittet, hvis det er snakk om noe smittsomt.

Det er ingen stor hemmelighet hvem jeg er. De aller fleste jeg tar kontakt med om dette, får også vite hvem jeg er. Men jeg ser heller ingen grunn til å spre navnet mitt over hele verden. Så det er helt i orden å videresende en link til denne bloggen. Men da kan det kanskje være en idé bare sende adressen til bloggen, uten mitt navn.

http://anti-tpo.blogspot.com/

Jeg har også opprettet en ny epostadresse:

anti.tpo@gmail.com

Den kan man også spre videre.